Search



Hustyper

Den runde gammen ble et symbol på det gamle samfunnet og den førkristne religionen. Dette kan vi se i et merkelig håndskrift ved navn «Om Lappernes Vildfarelser og Overtro» fra ca. 1717 av Isaac Olsen. Han var født rundt 1680, var trolig selv same og arbeidet som lærer og uavhengig misjonær i Varanger inntil han i 1716 sluttet seg til Thomas von Westen, «samenes apostel».

Han forteller om «...de folck som de siger at skal boe ind i fielde, bierge og backe, og i marcken, under Jorden og i sjø, vande og Elver...», at de barna som går i lære hos dem blir «de allerbeste Noider og troldmæstere...». Disse underjordiske befaler samene å bruke «...nætte finne Klæder med Røde og blaa Koffter, med adskillige Ringer, Kieder og prunck.».... "De underjordiskes hus er «lige som finnehuse, smaa, lave, og Runde, med Ris paa gulvet og fyrsteden mit paa gulvet som finnerne bruge...., der er icke bord bencker eller stoller, at side eller æde paa, ikke heller senger at ligge i , men de sider og æder på gulvet i Een Ring som finnerne, og ligger alle i Een kals seng paa gulvet effter finners maade, og de befaller finnerne at bruge saadanne huse og skicker og sæder, klæde dragt, sprog....og formane dem at de skal intet andet sprog bruge End det finske thi det er det beste sprog som deris Guder bruger og som finnernis forfædre har brugt" (Olsen 1717:26).

Interiøret i en bællje-gamme, etter Knud Leem 1767

I sitatet beskrives rundgammen med ildstedet midt på gulvet, uten bord, stoler og senger, men med bjørkeris på gulvet, noe som også brukes i lavvu´en. Vi ser hvordan materielle kulturytringer som hus og klesdrakt brukes som etniske markører, ja, som aktive elementer i en direkte åndskamp. For dette var en kamp om språk, levesett og tro. Dette var en kamp om den runde gammen!

Det er registrert 225 gammetufter spredt rundt hele Kvænangen (Grydeland 1996). Og antakelsen om at de firkantede tuftene er yngre viser seg først ved den markeringen de gir på overflaten. Særlig er de store, toroms gammene tydelig markert med kraftige og tykke voller; dette i motsetning til de runde tuftene som i mange tilfelle nesten er umulig å identifisere. Også funn og dateringer i forbindelse med de arkeologiske utgravningene bekrefter denne forskjellen i tid. Men det viser seg også flere kontraster mellom de to hustypene. For det første ligger de firkantede i gjennomsnitt lavere og nærmere sjøen enn de runde tuftene, for det andre viser de firkantede mer «individuelle» trekk enn de runde. Dette gir seg utslag i de to typenes tendens til å ligge alene eller i grupper. Mens 69% av de runde ligger i grupper fra fire til ti tufter i hver gruppe, ligger 86% av de firkantede enten helt alene eller i grupper på to eller tre. Kontrastene kommer også fram når hele fjorden betraktes i fugleperspektiv. For de runde tuftene ser vi en sterk opphopning rundt Strømmen og Spildra og en mindre konsentrasjon i Burfjord. I ytre del av Jøkelfjord er det også en ansamling. Denne ligger nær Spildra og hovedinntrykket blir to store konsentrasjoner. Dette står i motsetning til de firkantede som viser en langt jevnere spredning rundt fjorden.

Forskjellige gammetyper i Kvænangen

I grove trekk synes kontrastene i materialet å uttrykket to ulike samfunnstyper. De firkantede tuftenes individuelle trekk «passer» med den enkeltbrukshusholdningen som skyldsettingen av jorda resulterte i. De runde synes på den andre siden å svare til de beskrivelsene av siida-samfunnene som er gitt ovenfor.

Skisse over tuft 1 på Vapsgedden. a. beinansamlinge ved bakveggen, b. den

mulige boassjo-steinen, c. "offer- lammet", d. liten ansamling av husdyrbein.

I rekonstruksjonen av gammene er de utgravde tuftene brukt som mal. Et eksempel på dette er «tuft 1», Vapsgedden på Spildra som ble utgravd sommeren 1995. Denne gammen var sannsynligvis i bruk rundt år 1500. Boflaten har vært på ca. 18 m2 og tufta ga svært mange interessante funn. Den hadde over 200 jernsaker, bl.a. båtnagler, bolter, beslag, fiskekroker og kniver. Det lå også mye jernslagg rundt ildstedet, noe som tyder på at folk har smidd i gammen. Av steinsaker fantes en del ildflint og skinnskrapere av hvit kvarts. Tufta hadde også noen bronsesaker, bl.a. et lite smykke.

Del av ildstedet (nederst) og den mulige boassjo-steinen

Foto: Sven Erik Grydeland

Ved «b.» var en stein av gyllen glimmerskifer stukket ned i grunnen. Dette kan være boassjo-steinen som markerer hvor det hellige området i gammen begynner. Like ved denne lå tre pyntenagler i bronse. Ifølge gamle kilder (Manker 1938:295) ble slike nagler slått inn i runebommen hvis noaiden som eide den hadde spådd en vellykket bjørnejakt. Runebommen ble nettopp oppbevart bak ildstedet, altså i boassjo (Pollan 1993: 101).

 

Den gylne steinen og dyrebeinaFoto: Sven Erik Grydeland

OfferlammetFoto: Sven Erik Grydeland

Ved «a.» på skissen over tuft 1 lå en steinhelle av gyllen glimmerskifer med små granater ispedd. Gjennom den var boret et hull og under hellen lå en mengde dyrebein: fisk, nise, sel, rein, ku og sau. Dette kan tolkes som mulige offernedleggelser ved den hellige bakdøren, boassjo-uksa. Funnet forteller også om den allsidige bruken av ressursene. Ved «c.» på figuren fant arkeologene et sikkert offer. Under tre steinheller lå her beina av et lam på fire måneders alder. Dette er første gang det er gjort offerfunn i samiske hus.

Også ved «d.» var lagt ned bein av husdyr mellom to steinheller. Fra etnografiske kilder vet vi at boassjo-området ble ansett som mannens doméne. Gjennom bakdøren ble fisk og vilt brakt inn og tilberedingen av dette var mannens ansvar. Kvinnens doméne var området på andre siden av ildstedet. Her ble veden oppbevart, her ble mat av tamme dyr tilberedt, bl.a. melkeprodukter (se Ränk 1937). Slik var gammen inndelt i en «vill», mannlig del og en «tam» kvinnelig del (Grydeland 1997). I dette perspektivet blir tufta på Vapsgedden svært interessant. På figuren er også avtegnet en «brisk». Dette er en forhøyning som går igjen i alle de runde gammene som det har vært undersøkt. Denne brisken kan ha vært soveplasser som var hevet litt for å unngå kulden lavest ved gulvet. I de gammene vi rekonstruerer er denne brisken fast inventar. Av eldre informanter har vi fått vite at "brisken" heter stealli på samisk. Oversatt til norsk betyr det "forhøyning". Når det ellers gjelder innredningen finner vi også opplysninger i skriftlige kilder. Særlig nyttig er her Knud Leems «Beskrivelse over Finmarkens Lapper» fra 1767. Her er detaljerte opplysninger om de forskjellige «avdelinger» i gammen, hvor veden ble oppbevart, hvor de forskjellige familiemedlemmene sov, hvordan anretningen rundt ildstedet var konstruert, hvordan maten ble laget og oppbevart osv. Gjennom de arkeologiske undersøkelsene, de skriftlige kildene og opplysninger fra eldre informanter vil vi kunne prøve dette i praksis.

[ Logg inn ]