Search



Sjøsamene og sii'da-samfunnet

I Øst-Finnmark eksisterte rester av sii´da-samfunnet helt inn i vårt århundre. En sii´da besto av et mindre antall kjernefamilier. Disse hadde felles bruksrett til et bestemt territorium. Fangst av verdifulle dyr som rein, bever, bjørn og havpattedyr ble drevet i fellesskap og utbyttet ble delt mellom alle sii´daens medlemmer. Privat eiendomsrett til jord fantes ikke og samfunnet hadde ikke noe formelt presteskap. Den politiske makt ble båret oppe av en forsamling med en representant for hver familie (Hos østsamene var dette helst familiens eldste mann, et patriarkalsk trekk som kan skyldes gresk/ortodoks innflytelse fra russisk side. Generelt synes imidlertid kvinnens stilling å ha vært sterk). Denne forsamlingen ble kalt norraz. Den valgte så en oaiv´olmai, «hovedmann» som nøt tillit så lenge han gjorde en god jobb. Han eller styret fordelte bruksretten til fangst- og fiskefeltene mellom familiene, meklet i konflikter og betalte skatt til forskjellige skatteoppkrevere på sii´daens vegne.

1600-talls gammetufter på Fattnjargen. Den siste sii´da på Spildra?
Foto: Sven Erik Grydeland

Giftemålsmønstret var eksogamt, noe som betyr at man ikke kunne gifte seg innad i gruppen men måtte finne seg ektefelle i en annen sii´da (Mulk 1994:190) . Begrepet sii´da dekket også samfunnets ressursområde og andre sii´daer hadde ikke adgang til disse ressursene uten gjennom bestemte avtaler. Hver sii´da hadde gjerne sin helligdom, et fjell, en merkelig naturformasjon, en steinblokk e.l.. Denne kaltes sieidi og dette ordet skal ha samme ordstamme og opphav som sii´da. Dette understreker eneheten mellom samfunnet, landskapet og kosmologien.

En offerstein/ sieidi fra Skaga på Spildra
Foto: Sven Erik Grydeland

Selv om sii´da-samfunnene ikke hadde noe formelt presteskap, var stillingen til noaiden eller sjamanen relativt sterk. Økonomiske fordeler hadde han eller hun imidlertid ikke og på folkemunne het det gjerne at en rik noaide mistet sin kraft. I det hele tatt ble personlig rikdom betraktet som en trussel mot den sosiale ordning. Dette er grunnen til at fangst av verdifulle arter som forskjellige pelsdyr, havpattedyr, rein og laks ble drevet i fellesskap, mens heimefiske og småviltjakt ble drevet på familiebasis.

Samisk grav fra 11/1200-tallet med ei jente som døde i 7 års alderen. Liket ble trolig lagt i en pulk før det ble plassert i en fjellhule.Foto: Sven Erik Grydeland

For samene var bjørnen et hellig dyr. Ved spesielle anledninger ble den jaktet på. Til denne jakten og dens store festen som fulgte var det knyttet mange ritualer. Under festen ble bjørnen spist. Deretter ble bjørnefellen spendt opp og med bind for øynene skulle kvinnene skyte på den med pil og bue. Den første som traff ble høgt æret og hennes mann eller kjæreste skulle være leder på den neste bjørnejakten. Etter festen ble bjørnebeina høvisk begravd, helst langt unna folk. Dette skulle sikre at bjørnen ble gjenfødt i underverdenen, og at den ikke skulle hevne seg på menneskene. Fra Trøndelag til Finnmark er det funnet 30 bjørnegraver. Bare på Spildra er det registrert fem. Dette er den største konsentrasjonen av bjørnegraver i hele Skandinavia (Myrstad 1996:32). Tre av disse gravene er datert og de ser ut til å være anlagt mellom år 1000 og 1300 e. Kr.

Bjørnekulten kan ha gamle røtter: 5000 år gammel helleristning fra Lillestraumen.
Foto: Sven Erik Grydeland

Mellom 1720 og 1770 ble all jord i fjorden skyldsatt og kom i privat eie. Dermed kunne jorda kjøpes og leies ut, noe som i praksis førte til at folk ble leilendinger under fremmede godseiere. Og nå ble formålet med produksjonen å øke sin rikdom, i praksis på bekostning av andre. I dette nye samfunnet ble enkeltfamilien den økonomiske grunnenheten. Denne kontrasten til det tidligere sii´da-samfunnet og dets kollektive produksjonsmåte gir seg konkret uttrykk i måten de forskjellige gammetypene «oppfører» seg på i terrenget. De runde og eldre bæjjle-gammene representerer i all hovedsak det gamle samfunnet, mens de firkantede og yngre stavgammene representerer den nye tid (Grydeland 1996).

[ Logg inn ]